Traumer og posttraumatisk stress
Traumer er mer enn et ord vi bruker i forbifarten. De setter spor i kroppen, i nervesystemet og i hvordan vi opplever verden. I dag kan forskningen til og med måle hvordan traumer påvirker hjernen og stresshormonene våre. Dette innlegget handler om hva traumer egentlig er, hvordan de blir forstått i psykologi og psykiatri, og hvordan de kan oppleves innenfra.
Traumer er et ord vi hører stadig oftere. Det dukker opp i avisspalter, i TV-serier og i dagligtale, nesten som et moteord. Men hva betyr det egentlig? For den som bærer på et traume, er det ikke en metafor eller en overdrivelse, men en reell erfaring som setter dype spor i både kropp og sinn. Et traume kan defineres vitenskapelig som en overveldende hendelse som bryter ned menneskets evne til å regulere følelser, forstå verden som trygg og oppleve sammenheng i tilværelsen. Det er ikke selve hendelsen som avgjør om noe blir et traume, men hvordan kroppen og nervesystemet reagerer når alt blir for mye, for fort og uten mulighet til å flykte eller beskytte seg.
Enkelt sagt kan vi dele traumer i to kategorier. Det ene er akutte enkelthendelser: ulykker, vold, overfall, naturkatastrofer. Det andre er det vi kaller komplekse traumer – når overveldelsen ikke er et øyeblikk, men en langvarig erfaring. Det kan være oppvekst i et utrygt hjem, mobbing, gjentatte krenkelser eller vedvarende omsorgssvikt. Kroppen lærer seg å leve i alarmberedskap, og den indre verden blir formet av utrygghet.
Posttraumatisk stress, eller PTSD, er betegnelsen vi ofte bruker når traumets etterdønninger ikke slipper taket. Det handler ikke om å være svak eller manglende viljestyrke. PTSD er en naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon. Kjernesymptomene er velkjente for mange: mareritt og flashbacks, unngåelse av alt som minner om det som skjedde, en kropp som aldri får ro, og en følelse av å alltid være på vakt. Hverdagen blir styrt av minner som ikke oppfører seg som minner, men som påtrengende nåtid.
Allerede i antikken finnes beskrivelser av mennesker som etter slagmarken ble hjemsøkt av indre bilder og kroppslig uro. Homer skriver i Iliaden om krigere som hjemsøkes av synene fra kampene, og i romersk tid finner vi beretninger om soldater med uforklarlige «nervøse plager» lenge etterpå. Men som begrep og diagnose er traume et relativt ungt fenomen.
På 1800-tallet kom de første forsøkene på å forstå psykologiske følger av overveldende hendelser. Jean-Martin Charcot i Paris beskrev hysteri hos kvinner, og hans elever – blant dem Pierre Janet og Sigmund Freud – begynte å se sammenhengen mellom psykiske symptomer og tidligere traumatiske opplevelser. Freud forlot etter hvert traumehypotesen til fordel for teorier om det ubevisste og seksualitet, mens Janet holdt fast ved at «disossiasjon» – en splitting av opplevelsen – var kjernen i traumet.
Senere, på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, fikk man begrepet «jernbaneryttere» eller «railway spine» – nevrologiske og psykologiske plager etter togulykker. Under første verdenskrig ble det kjent som «shell shock»: soldater som kom tilbake uten synlige skader, men som var lammet av skjelvinger, angst og hukommelsestap. Da andre verdenskrig var over, kalte man det «combat fatigue».
Det tok imidlertid lang tid før psykiatrien virkelig anerkjente traumer som en egen kategori. Først i 1980 ble diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) formelt innført i DSM-III, det amerikanske diagnosesystemet. Det skjedde etter press fra Vietnam-veteraner som opplevde at deres lidelser ble ignorert. PTSD ble dermed en anerkjent psykiatrisk tilstand, ikke bare en vag samling symptomer.
I dag har både psykologien og psykiatrien utviklet en langt dypere forståelse. Vi vet at traumer setter seg i nervesystemet, i hukommelsen og i kroppen. Vi snakker ikke bare om krig og katastrofer, men også om barndomserfaringer, vold i nære relasjoner og systematiske krenkelser. Psykologien har videreutviklet terapeutiske tilnærminger – fra psykodynamisk arbeid til kognitiv terapi, EMDR og ulike kroppsorienterte metoder. Psykiatrien har samtidig hatt fokus på å stabilisere pasienter med medisiner og støtte i akutte kriser, men også gradvis åpnet opp for mer tverrfaglig behandling.
Behandlingen av traumer har utviklet seg i flere retninger. Psykologien har i stor grad vært opptatt av hvordan vi kan skape trygghet, forståelse og gradvis integrere det som en gang var overveldende. Psykiatrien, på sin side, har hatt et sterkere fokus på symptomlindring, stabilisering og medisinering. Begge retningene kan være nødvendige, men de bygger på ulike grunnsyn.
I tillegg har forskningen de siste tiårene vist at traumer kan påvises i hjernen og i kroppen. Ved hjelp av funksjonell MR og andre billeddiagnostiske metoder har man sett at traumer påvirker områder som amygdala (hjernens alarmsystem), hippocampus (hukommelse) og prefrontal cortex (regulering og vurdering). Amygdala kan bli overaktiv, hippocampus krymper hos noen, og forbindelsene til frontallappen svekkes. Dette bekrefter at traumer ikke bare er «mentale», men også nevrobiologiske tilstander. I tillegg kan man måle forandringer i stresshormoner som kortisol, i hjerterytme og i søvnmønster, som alle bærer spor av traumebelastning.
Det er likevel viktig å understreke at slike undersøkelser ikke er rutinemessig del av klinisk behandling. De brukes først og fremst i forskning, for å gi oss dypere innsikt i hvordan traumer setter seg i kroppen. I møte med psykologen eller psykiateren er det fortsatt samtaler, relasjon og symptombeskrivelse som er det praktiske grunnlaget. Men forskningen gir et viktig bakteppe: den viser at pasientens erfaringer har en biologisk forankring, og at «det sitter i hodet» ikke betyr at det er innbilt.
Hos psykologen ligger vekten på relasjonen. Terapirommet skal være et trygt sted, der historien kan foldes ut i et tempo pasienten tåler. Flere metoder har vokst frem:
Traumefokusert kognitiv terapi som hjelper pasienten å skille mellom fortid og nåtid, og å redusere de destruktive tankemønstrene traumet etterlater.
EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing) som bruker øyebevegelser og andre stimuli for å bearbeide fastlåste minner.
Kroppsorienterte terapier som tar på alvor at traumet ikke bare sitter i hodet, men også i muskler, pust og nervesystem.
Stabiliseringsteknikker som gir pasienten konkrete verktøy for å roe ned kroppen før de går inn i det mest smertefulle materialet.
I psykiatrien møter vi en annen virkelighet. Der handler det ofte om mennesker som er så preget av søvnløshet, angst eller dissosiasjon at hverdagen ikke lenger henger sammen. Medisiner kan være nødvendige – antidepressiva for å dempe uro og mørke, sovemidler for å gi hvile, eller i enkelte tilfeller antipsykotiske midler for å håndtere ekstreme symptomer. Psykiatrien har også fokus på struktur: dagtilbud, krisehåndtering, og å skape rammer rundt et menneske som er i ferd med å miste fotfestet.
Forskjellen er dermed ikke bare i metode, men i perspektiv. Psykologien søker å gå inn i traumet, gi det språk og bearbeide det. Psykiatrien søker først og fremst å dempe trykket, sikre funksjon og redde det som reddes kan i øyeblikket. Ideelt sett burde de to feltene utfylle hverandre, men i praksis opplever mange at de enten får samtaler uten medisinsk støtte, eller medisiner uten rom for samtaler.
Å leve med et traume er å befinne seg i to tider samtidig. På den ene siden lever man i nåtiden, med jobb, familie, forpliktelser og alt som krever tilstedeværelse. Samtidig ligger fortiden som en skygge under huden – den kan plutselig våkne til liv, uten forvarsel. En lukt, et tonefall, et ansiktsuttrykk, og kroppen reagerer som om det som en gang skjedde, skjer på nytt. Minnet oppfører seg ikke som et minne, men som en påtrengende nåtid.
Det emosjonelle landskapet blir ofte fragmentert. Man kan kjenne seg nummen og avsondret, som om følelsene har mistet farge. Eller det motsatte: alt er intenst, overveldende, grenseløst. Mange beskriver en indre uro som aldri helt slipper, en kropp i beredskap selv når omgivelsene er rolige. Hjertet hamrer uten grunn, søvnen er urolig, og verden kan kjennes utrygg selv i trygge omgivelser.
Traumer kan også skape en følelse av fremmedgjøring. Man ser ut gjennom øynene sine, men opplever seg selv som frakoblet. Samtaler kan føles fjerne, som om man bare spiller en rolle. Andre ganger kan man oppleve sterke følelser – sinne, frykt, sorg – men uten at de helt lar seg forklare eller plassere. Det er som om nervesystemet har sitt eget minne, uavhengig av språket og fornuften.
Og midt i alt dette lever skammen. Skammen over å reagere “for sterkt”. Skammen over å ikke klare å legge fortiden bak seg. Skammen over å være annerledes, over å ikke passe inn i det tilsynelatende normale livet andre ser ut til å leve. For mange er dette den tyngste byrden – ikke selve traumet, men følelsen av å stå utenfor, alene med det som ikke kan sies.
Retraumatisering betyr ikke nødvendigvis at man opplever en ny dramatisk hendelse. Det er snarere at gamle sår blir revet opp, og nervesystemet reagerer som om man er tilbake i den opprinnelige situasjonen. Det kan skje stille og usynlig – en lukt, et rom, en stemning – og plutselig er kroppen fylt med samme frykt, samme uro, samme maktesløshet som da traumet først inntraff.
For mange er dette uforståelig: “Hvorfor reagerer jeg så sterkt, når ingenting egentlig skjer nå?” Men det er nettopp traumets natur. Det ligger lagret ikke bare som minner i hjernen, men som spor i hele organismen. Når disse blir trigget, går kroppen inn i forsvar før fornuften rekker å si at man er trygg.
Retraumatisering skjer ikke bare i private situasjoner. Den kan også oppstå i møte med hjelpeapparatet. Når man blir bedt om å fortelle historien sin på nytt, gang på gang, til stadig nye fagpersoner. Når man opplever å ikke bli trodd, eller når behandlingen oppleves kald og mekanisk. Da kan selve forsøket på å søke hjelp kjennes som en forlengelse av traumet.
På et mer subtilt plan kan retraumatisering vise seg i relasjoner. En kjæreste som blir sint, en venn som trekker seg unna, en autoritetsperson som minner om fortiden – og kroppen reagerer ikke på situasjonen her og nå, men på alt den bærer med seg. Dette kan skape en slitasje både på en selv og på nære relasjoner, fordi reaksjonene virker uforholdsmessige eller uforståelige utenfra.
Retraumatisering minner oss om at traumer ikke er lineære sår som gror etter et gitt antall år. De er mer som arrvev i nervesystemet: selv når de er tilhelet, kan de være ømme, og under visse forhold kan de blusse opp igjen. Men å vite dette er også en del av helingsprosessen – å forstå at reaksjonene ikke betyr at man er “ødelagt”, men at man bærer spor av noe som var for mye for kroppen en gang.
Alt dette – de påtrengende minnene, den kroppslige uroen, den plutselige retraumatiseringen – hører inn under det vi i dag kjenner som posttraumatisk stresslidelse, eller PTSD. Diagnosen rommer nettopp disse erfaringene: at fortid og nåtid glir sammen, at kroppen reagerer før tanken, og at livet formes av en grunnleggende uro. PTSD er altså ikke et fjernt medisinsk begrep, men en samlebetegnelse på de konkrete og gjenkjennelige måtene traumer fortsetter å virke i hverdagen på.
Pernille
